Rockers pleide å være i "Paradise City" og er nå i "Bone City". Med «Welcome to Bone City» presenterer det tyske svaret på Volbeat sin andre langspiller, og etterfølgeren til «Devil's Dance» er på ingen måte dårligere enn forgjengeren. Kick ass rock'n'roll i perfeksjon. Med dette albumet prøver «Spitfire» fra München å toppe sin knalldebut fra 2. Metal møter rock'n'roll akkurat som hardrock møter rockabilly eller var det noe med punkrock eller sørstatsrock? Uansett, for denne plata er bare morsom. Tøffe gutter og hotte damer, store sykler (eller sleder) og mange historier om typiske temaer. En liten GTA å lytte til er hva "Spitfire" presenterer for oss her.
Full gass rock'n'roll fra tremannsmerket er nok til å kombinere fin støy med gode melodier. Du blir smittet og revet med eller skiven renner forbi deg. Å løpe forbi er ikke mulig med denne platen. «Welcome To Bone City» minner meg om min første opplevelse med Volbeats «Music The Rebel/Metal The Devil». Som du kan se av pseudonymet til frontmannen (Dick Dropkick) og hans kolleger Johnny Jailbreak (bass) og Nikk Nitro (trommer), utelater ikke trioen noen klisjeer og derfor kanskje ingen faux pas. Ta litt «The Bones», legg til street-punk som «Dropkick Murphys» (uten irerne) og mye sleaze-greier, så har du en blanding. "Hardcore Superstar" er det nærmeste musikalske utgangspunktet som kommer til å tenke på for forfatteren.
SpitFire - Fall From Grace (offisiell video HD)
Dette albumet handler om den jævla byen «Bone City» som har alle de typiske rockeklisjeene. Elendige karer, halliker, horer, tapere og vinnere. Selvfølgelig, ikke glem narkotika og alkohol. Plata lever fra de typiske klisjeene, dansbar rock'n'roll som i bunn og grunn inviterer til pogo. De tre bayerne holder seg tro mot stilen sin og vil ikke fremstå som noe annerledes, noe som gjør dem mer enn autentiske. Det er også strålende gitarsoloer, akkompagnert av den unike vokalen til Dick Dropkick. Etter en kort intro kommer «Here We Go» i full gang. Et sted i det fjerne Motörhead-miljøet slår ikke sangen meg helt bort. «Too Young To Die» imponerer med et morderrefreng. Det er akkurat det trioens styrke ser ut til å være, hardtslående vers går over i melodiske refrenger. Jeg liker slike ting og det spiller ingen rolle for meg om noe er nyskapende på nytt eller om det brukes en enkel, kjent strikkeoppskrift.
«Queen Of The Night» er litt mer behersket, men treffer også godt i taket. Dette sporet har også et ganske bra refreng, men det merkes at denne sangen er litt annerledes enn forgjengeren. Denne ønsker å bli hørt oftere fordi den ikke fanger øret like raskt som forgjengerne, men senest etter klokken 3:35 vet selv den siste personen at hun er "Queen Of The Night". «Bone City Radio» på sin side kan også være med på debuten: «Oooooooo»-passasjer, drivende trommer, uptempo. Generelt er midtdelen av albumet tett befolket med «Fall From Grace», «Hell & High Water» og «Bridges Burned», som har en ekstremt flott melodi i refrenget og en feit gitarsolo. Dessverre fortsetter det å komme inn sanger som egentlig ikke får en god start ("Motorman") før ting blir gripende igjen med en lett vestlig atmosfære ("Battlefield"). Grunnstemningen til «Battlefield» minner litt om forrige Volbeat-plate, men det hadde vært et ensomt høydepunkt på den. Slik ville «Outlaw Gentlemen & Shady Ladies» hørtes ut med baller.
SpitFire - Bone City Radio (offisiell lyd)
Mot slutten avtar plata litt, de siste numrene klarer ikke alltid å holde det høye nivået til de første 10 låtene. Det høres ille ut i begynnelsen, men det er ikke så ille. Disse låtene har også sin sjarm og er en del av helheten. Den begrensede utgaven kommer fortsatt med det kule bonussporet «Dangerzone» (Remember Top Gun?), så rådet er klart: folkens, skaff dere den begrensede versjonen av albumet slik at du ikke går glipp av denne hardrockende sangen. "Welcome To Bone City" blåser ikke sokkene av deg fra start til slutt, men den har en rekke rockere med full gass som er spennende. Så hvis du vil tilbringe tre kvarter i syndens hule, bør du lytte. Totalt sett fremstår den nye platen mer sammenhengende enn forgjengeren. Der debuten virket som en samling av hits fra ulike låtskriverøkter, kommer «Welcome To Bone City» fra en enkelt kilde. Grunnstemningen er kanskje litt mørkere, men roligere, mer gjennomtenkte toner brukes også på passende steder. «WhoooHoooo»-delene er redusert til et minimum, noe som noen ganger går på bekostning av hitene, men denne platen byr på nok gode sanger som «Bridges Burned» eller «Bone City Radio» til å sette i gang neste fest. De tre gutta har fortsatt sine varemerker om bord, men har subtilt lagt noen nyanser til lyden. Bayern gir vanligvis alt og spillerne deres er gjenkjennelige.
Du kan gjøre albumet kjøp i butikken vår.
Tracklist:
- Velkommen til Bone City (Intro)
- Her går vi
- For ung til å dø
- Nattens dronning
- Bone City Radio
- Fall i unåde
- Motormann
- Battlefield
- Hell & High Water
- Broer brent
- Siste gjeng i byen
- Ta meg hjem
- Støv og bein
- deserado
- Dangerzone (bonusspor-CD)
[rwp-review id=»0″]
Mer for deg:
«Dravens Tales from the Crypt» har vært fortryllende i over 15 år med en smakløs blanding av humor, seriøs journalistikk – for aktuelle hendelser og ubalansert reportasje i pressepolitikken – og zombier, garnert med mye kunst, underholdning og punkrock. Draven har gjort hobbyen sin til et populært merke som ikke kan klassifiseres.
Bloggen min var aldri laget for å spre nyheter, enn si å bli politisk, men med aktualitet kan jeg bare ikke la være å fange opp informasjon her som ellers er sensurert på alle andre kanaler. Jeg er klar over at designsiden kanskje ikke virker "seriøs" for mange i denne forbindelse, men jeg vil ikke endre dette for å glede "mainstream". Alle som er åpne for ikke-statskompatibel informasjon ser innholdet og ikke emballasjen. Jeg har prøvd nok å gi folk informasjon de siste 2 årene, men la raskt merke til at det aldri spiller noen rolle hvordan det "pakkes", men hva den andres holdning til det er. Jeg vil ikke ha honning på munnen til noen for å møte forventningene på noen måte, så jeg vil beholde dette designet fordi jeg forhåpentligvis på et tidspunkt vil kunne slutte med disse politiske uttalelsene, fordi det ikke er målet mitt å fortsette slik for alltid 
Jeg lar det være opp til alle hvordan de takler det. Du må gjerne kopiere og distribuere innholdet, bloggen min har alltid vært under WTFPL lisens.
Det er vanskelig for meg å beskrive hva jeg faktisk gjør her, DravensTales har blitt en kulturblogg, musikkblogg, sjokkblogg, teknologiblogg, skrekkblogg, morsom blogg, en blogg om funnet gjenstander på internett, internett bisarr, søppelblogg, kunstblogg, varmtvannsbereder, tidsåndsblogg gjennom årene , Skrapblogg og grabbag-blogg ringt. Alt som er riktig ... - og likevel ikke. Hovedfokuset for bloggen er samtidskunst, i ordets bredeste forstand.
For å sikre driften av siden er du velkommen til Gi en donasjon med kredittkort, Paypal, Google Pay, Apple Pay eller direkte belastning/bankkonto. Tusen takk til alle lesere og støttespillere av denne bloggen!
